Vi gleda oss til å få Sara hjem i dag, og det var fint å se henne. Men allerede i gangen begynte hun å gråte. André hadde hentet henne, og jeg satt med henne i gangen for å kle av henne. Kasper kom for å gi henne en kos, men hun sa «mamma» gjentatte ganger mens hun viste tegnet for mamma. Så begynte hun å gråte. Vi oppfatter vel egentlig at hun er glad, men hun ser lei seg ut, og det kommer tårer... ikke godt å se... jeg løftet henne opp og holdt godt rundt henne. Da ble det bra... men hun har allerede slått seg vrang fordi hun er sint/frustrert...
Uka har såvidt startet og vi er allerede slitne... det gjør det ikke noe lettere at vi er såpass isolerte som vi er. Vi kan ikke besøke folk, dra til byen. Kasper får ikke dratt på lekeland/trampolinepark/svømmehall. Jeg får ikke dratt på trening... dette gjør at vi går mer oppå hverandre enn før, og vi blir nok mer slitne av Sara, enn vi ble før...
Kasper har nedtelling til barnehagen starter igjen, én uke! Han (-og vi) gleder seg vilt!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Legg gjerne igjen en kommentar. Alt leses igjennom før det publiseres. :)