fredag 12. september 2014

Ikke redd for døden

Fra tid til annen får jeg spørsmål om jeg er redd. Redd for at vi skal miste Ruska vår. For de som har friske barn, er det vanskelig å sette seg inn i situasjonen vi er i. En situasjon hvor vi har forberedt oss flere ganger på at vi kanskje ikke kommer til å ta med det kjæreste vi har hjem fra sykehuset igjen. Vi vet at hun mest sannsynlig overlever. Det er aller størst sjanse for at vi får beholde henne hos oss. Likevel gnager de 25 prosentene bakerst i bevisstheten. Å tenke på døden hver eneste dag er hverdagen min i perioder. 

Noen ganger når Sara hikster av latter eller fniser lurt i halsgropen min, blir jeg lei meg fordi jeg er usikker på hvor lenge jeg vil oppleve det. Ofte ønsker jeg at hun ikke er syk. Men jeg er fullstendig klar over prognosene og risikoen for at noe skal gå galt. Hver gang hun legger hendene rundt nakken min og trykker seg selv hardt inntil meg, nyter jeg. Som om det er den siste gangen hun gjør det. Hvert smil gjengjelder jeg, som om hun er den eneste i verden. Noen dager gråter jeg fordi jeg er lei meg for at hun ikke skal få det bra. Jeg gråter fordi jeg er redd for at hun skal bli ensom og uten venner. At hun skal ønske å være som alle andre. Jeg er redd for at hun skal syns verden er urettferdig fordi vi andre kan bevege oss som vi vil, og snakke uten problemer. Jeg er redd for at hun ikke skal få uttrykt hva hun vil og ikke vil. Jeg er livredd for at hun ikke skal skjønne hvor mye hun betyr for oss. Hvor høyt vi elsker henne, og at vi ville gjort alt for at hun skal ha det bra.

Men jeg er ikke redd for at Ruska skal dø. Jeg er ikke redd for å miste henne. Hun har gitt meg mer enn jeg noen gang håpet på. Alt jeg vet om livet, har Sara lært meg. Hun har satt sine spor i verden, gjort en forskjell for sine nærmeste, og lært mange fremmede om livet. Hun har påvirket mange på sine to år, og skulle vi ikke få beholde henne, har vi innfunnet oss med det. 
Vår lille solstråle <3

10 kommentarer: