Muligheten for søsken?

Vi har jo tidligere fortalt at vi ønsker oss et friskt søsken til ungene. Og nå tenkte jeg jeg å fortelle litt om våre tanker rundt dette. 

Mange vil nok kanskje mene at vi har hendene fulle nå, og at vi burde være fornøyde med de to ungene vi har. Det er jo ingen menneskerett å få barn. Og de har delvis rett. Vi har hendene fulle, men vi har plass til en til. Vi er fornøyde med de to vi har. Men vi skulle så gjerne latt Kasper oppleve å få et «normalt» søskenforhold. Han elsker sin søster, men han føler mer ansvar, viser mer omsorg og opplever flere vonde ting med søstra si, enn mange andre gjør.

Vi tenker at et søsken som kan løpe, snakke og leke, ville vært fint for Kasper den uka Sara er borte. En han kan dele tanker, undring, frustrasjon, gleder og sorger med. En som kan forstå, og har evne til å uttrykke seg verbalt tilbake. De vil jo ikke bli like i alder, men i ungdomsårene/voksen tid, er kanskje behovet for en å dele med, størst? 

Hvis vi foreldrene faller fra, vil Kasper ha en å dele «ansvaret» for Sara med. En å dele besøk/oppfølging og kjærlighet med. 

Eller hvis utfallet er motsatt: at Kasper slipper å være enebarn med en sorg han ikke kan dele med andre enn oss. 

Dessuten er vi sikre på at Sara vil ha stort utbytte av nok en vilter krabat med masse morsomme sprell i hverdagen. 

Og i tillegg til det jeg har nevnt, finnes det flere grunner... Uansett trenger jeg ikke komme med en haug for vårt ønske om et friskt søsken.  

Våre alternativer: 

Adopsjon- dette har vi tenkt over, men det er ikke for oss. 

Prøve på egenhånd igjen -vi ønsker ikke å gå igjennom denne prosessen flere ganger. De tre månedene med å få svar på om fosteret er for tøffe. Statistisk sett er det jo 75%sjanse for at barnet blir friskt, men vår erfaring er at kun 20% blir friske. 

Fosterbarn -vi har stor respekt for dem som tar til seg fosterbarn. Men med utfordringene vi har med Sara, blir det ikke riktig å ta det ansvaret for et barn som trenger mye. 

Skaffe en hund istedenfor -litt tøysete sagt, men vi ville ha en hun i tillegg :) 

PGD- at mine egg og André sine sædceller befruktes i et laboratorium. Deretter testes de  befruktede eggene, og ett som ikke har Saras diagnose, settes inn i meg. 

Det er den siste varianten som er aktuell for oss. Men det gjøres ikke i Norge. Vi har søkt om å få gjennomført dette. Og Stockholm har sendt oss beskjed om at de vil ta oss i mot. Men det er litt av en prosess. Først må vi til Karolinska for å ta prøver. Deretter skal laboratoriet prøve å utvikle tester som kan sjekke våre gener. Hvis de klarer det, må jeg gjennom endel hormonkurer, før jeg må tilbake til Stockholm for først å ta ut egg, deretter sette inn egg... -og krysse fingrene for at det vil feste seg. 

Nå venter vi på innkalling til Stockholm.