Sinneutbrudd

På lørdag hadde Sara tre utbrudd med sinne. Det virker ikke som hun vet hva hun vil, og når ikke vi skjønner det heller, blir det helt krise. Hun hyler og skriker, kaster seg bakover og står i bue. Tårene spretter og hun er helt fortvila og lynende forbanna. Heldigvis varer det ikke lenge. Jeg prøver å «samle» henne ved å holde henne tett inntil meg, hindre armene fra å fekte og snakke rolig til henne. Jeg flytter meg til et stille sted, selv om det kanskje bare er én annen der. Da roer hun seg etterhvert. Lener seg inntil meg og holder rundt meg. Hun koser lenge, og blir trøtt og sliten. Og raskt blid. Heldigvis. Men det er fortvilende å ikke vite hvorfor. Det er tøft for lillebror å se henne sånn, og se at vi prøver å trøste henne, uten at det hjelper med det første. Mest av alt, er det nok vanskelig for Sara. Hun får ikke fortalt oss hva som gjorde henne sint/fortvila.