Corona

Alle overskrifter ser ut til å handle om viruset de siste dagene. Store skumle ord blir brukt om situasjonen vi plutselig befinner oss i: pandemi, uoversiktlig, kritisk, karantene, lock down, full stans, avlysninger. I tillegg leser vi om leger som oppfordrer alle til å gå med munnbind (lage selv fordi det ikke finnes nok), universiteter blir stengt, hjemmekontor anbefales der det går. Farger, fete fonter og en rullerende advarsel: akkurat nå! oppnår det de er ment for: bekymring. Og da mener jeg ikke unødvendig hysteri, men reel bekymring for samfunnets svakeste. Som Sara. 

Det er nok bare et tidsspørsmål før skole, sfo og barnehage stenges over hele landet... og jeg legger ikke sjul på at jeg gruer meg til veldig lange og slitsomme dager med tre unger hjemme i karantene. Begrensede muligheter til å finne på ting, og besøke hverandre frarådes. Og vi som syns helgene kan være slitsomme... André kommer jo da også til å være hjemme, men dagene blir lange uansett... 

Misforstå meg rett! Jeg er helt enig i en slik avgjørelse, og mener at en kollektiv dugnad må til. Alle har her et felles ansvar for samfunnets svakeste. 

Lederen på spesialgruppe på skolen til Sara ringte i går. Hun ville bare fortelle at de skjermet barna så godt de kunne, men kunne ikke gi oss garantier for at smitte ikke ville skje. I tillegg har vi fått info på SMS fra skolen. Det setter vi veldig pris på!