Det var ikke sånn det skulle bli...

Da jeg gikk gravid, ventet jeg så veldig på Sara. Oktober kunne ikke komme fort nok. Jeg strikket pledd og gensere for at tida skulle gå fortere. Lykken var stor da graviditetstesten var positiv. Og vi ble enda gladere ta bestevenninna mi tok en positiv test bare noen dager senere! Da vi etterhvert fikk vite at begge skulle få jenter, skjønte vi raskt at de to ville få mye glede av hverandre. Det at vi bodde et steinkast unna dem betydde at jentene etterhvert ville begynne i samme klasse, og kanskje feire bursdager sammen:) Et noe 'påtvunget' vennskap fra fødselen av, kunne jo utvikle seg til ekte vennskap etter noen år?

Jentene ble faktisk født på samme dag. Helt utrolig! Jeg og venninna mi spøkte om dette under graviditeten, men trodde vel egentlig ikke at det ville skje. 14. oktober 2012 kom det to søte snupper til verden på Sentralsykehuset i Vestfold.

Bestevenninna min følte seg i så fin form etter fødselen at hun reiste hjem om kvelden. Der hadde hun sitt første barn som endelig hadde blitt storebror.

Sara kom med hastekeisersnitt, og vi ble derfor i fire dager. Heldigvis hadde vi ingen andre barn hjemme, så vi kunne bo på sykehuset begge to. Etter kort tid hjemme, ble Sara innlagt på sykehuset igjen. Etter noen uker fikk hun diagnosen, så var det hjem igjen. Vi prøvde så godt vi kunne. Med matingsproblematikken til Sara var det ikke alt som var like lett å få til. Alt krevde god planlegging. Og etter en lengre periode hjemme, ble Sara dårlig og vi måtte legges inn igjen.

Den første tiden med baby har vært litt vanskelig å nyte. Vi har heldigvis en blid og fornøyd jente, og vi koser oss sammen med henne. Hun er verdens søteste, men det er utfordrende å ha et så sykt barn. Vi nyter de gode stundene hun gir oss, men det er mange bekymringer ellers. Hun har vært mindre i sitt eget hus, enn på sykehuset. Hun har tilbragt de fleste nettene i sykehussenger, selv om hun liker best å ligge mellom foreldrene sine i den store dobbeltsenga hjemme. Hun våkner alltid med et smil, enten det er hjemme, eller på sykehuset. Det gleder oss. Hun er fortsatt blid.

Jeg er ikke bitter, jeg er ikke misunnelig eller sjalu. Jeg er bare lei meg. Sara er koblet til alle mulige apparater, og har ikke kjent frisk luft på flere uker. Andre babyer på hennes alder er i barselgrupper, går lange turer, går på babysvømming, farter rundt, eller er hjemme hos seg selv. Det håper jeg Sara også snart får oppleve. Og at vi snart får vært litt mer sammen med min bestevenninne og hennes søte datter. Akkurat som vi hadde planlagt... Nå må hun bare bli bedre først.

Det var ikke sånn det skulle bli å få barn.