Grensene flyttes stadig

Tanken på at Sara skulle få sonde da vi la henne inn første gang, var beintøff. Jeg gråt flere ganger før vi kjørte inn til sykehuset med henne. Å bli matet med sonde var så langt fra det å være frisk... Nå er den lille silikonslangen nesten en del av henne. Vi legger ikke lenger merke til den, og jeg har til og med lagt den inn i nesa hennes selv noen ganger.

Daglige blodprøver var heller ikke vanlig for oss. Da Sara skulle ta ryggmargsprøve, var jeg skjelven. Jeg krysset fingrene for at de skulle treffe riktig. Nå gråter hun mindre ved fingerstikk, og ryggmargsprøve har ikke bare blitt tatt den ene gangen.

Annenhver dag måtte det legges inn ny veneflon fordi den ble tett av all den nærings- og fettrike væsken. Nå har hun et kateteret rett inn i hovedpulsåra i halsen, som de kan tappe blod fra, og gi intravenøs væske.

Blodoverføring på riksen var nødvendig, men nok en ting vi aldri hadde trodd Sara skulle oppleve. Nå vipper hun igjen på grensen, og må kanskje ha det igjen. Tanken er ikke så fremmed og skummel lenger.

Narkose slipper heldigvis de aller fleste, men ikke vår Sara. Hun har hatt en, og har to planlagte i vente. Selv om det gikk bra sist, har vi ingen garanti for at det gjør det igjen.

Pappan har vært i blodbanken i dag, og tatt blodprøve. Nå er det bare tre uker til han skal gi blod! Også hans egne grenser forskyves nå.