Hvordan går det?

Spørsmålet er så greit og naturlig, helt til man får svaret man ikke regner med.

"Det går ikke bra" kommer som et slag midt i fleisen, selv om man er klar over at hverdagen er vanskelig. Ordene har samme effekt som et bokseslag, midt i magen. Man stopper å puste et lite sekund, og angrer på at man spurte. Hvorfor stoppet jeg i det hele tatt for å prate med henne?

For meg har dette spørsmålet vært forferdelig å få. Det har vært grunnen til at jeg har unngått å handle på matbutikken i nærheten. Har jeg handlet der, har det vært sent på kvelden. Jeg ville ikke møte folk som spurte meg hvordan det gikk. Det gikk ikke bra. Hverken med Sara eller med meg. Ingen visste ikke om hun ville overleve, og jeg ante ikke hvordan jeg skulle takle det. Jeg kunne ikke lyve og si at det gikk bra. Og når jeg fortalte at det ikke gikk bra, måtte jeg fortelle om kampen Sara kjempet. Noen ganger løp jeg bare, og folk skjønte. Jeg klarte ikke alltid å fortelle, men noen ganger gjorde jeg det.

Jeg vet at folk spurte i beste mening. At de spurte for å vise at de bryr seg. Men det var tøft likevel. Tøft å fortelle gang på gang, at vi ante ikke hvordan dette ville gå. Kom Sara til å bli med oss hjem fra sykehuset? Vi visste ikke. Legene var også usikre på om de ville se Sara igjen da vi måtte inn på Riksen med henne.

To ganger i dag har jeg svart på spørsmålet. Begge gangene har jeg svart ærlig.

"Det går bra". Og jeg har ment det. Jeg tror virkelig at dette skal gå bra. Det er første gang på 5 måneder at jeg kjenner meg lett og glad tvers igjennom. Jeg tør å håpe at vi skal klare dette, og utviklinga til Sara går riktig vei.

Det går bra.