Mange syns det er mye, og sier det. Vi vet det er mye for en femåring å være borte fra mamman og pappan sin. Det er unormalt å kun sove ca halvparten av alle nettene i sin egen seng, og våkne i sitt eget hjem like sjelden.
Men for oss fungerer ikke noe annet. Det er først nå vi opplever flere gode dager uten å være slitne og irritable. Vi kan glede oss til rolige ettermiddager og helger uten kjas og mas.
For oss er ca 40%av tida uten jenta vår mye. Og det er ekstra sårende å få bekreftet at andre syns det også.
Jeg vet at folk ikke mener å såre oss. Og at det er vanskelig å vite hvordan man skal reagere for å "gjøre det riktige".
Dette innlegget er ikke adressert til enkeltpersoner. Det er ikke irettesettelse av noen, og det er ikke kritikk.
Det er bare en refleksjon av hvordan en enkel setning kan være sårende når man allerede er tynget med dårlig samvittighet i utgangspunktet.