Det er mye lyd på henne. Mest klagelyd, men det virker som hun har det bra… hun smatter mye, har fingrene i munnen og har oftere sinneutbrudd med gråt. Tårene spretter og hun kaster seg frem og tilbake, jeg er redd for at hun skal skade seg. Ved middagsbordet vil hun ha alt, men det skal ikke spises, bare grises med og kastes på gulvet. Hun har ikke like mye glede av oss (i hvert fall utrykker hun ikke det) som de to andre. De er jo glade i å samhandle og gir så mye tilbakemelding på ting vi gjør. Vet vi ikke skal sammenligne dem, men det blir likevel til det.
Det at Kasper er så selvstendig og aktiv gjør oss kanskje enda mer oppmerksomme på gapet mellom hennes utvikling og jevnaldrende. Hun går hverken på håndball eller fotball og kan ikke stikke til venninner på sykkel. Hun krever én voksen hele tida, og gir oss mye dårlig samvittighet. På grunn av sinneutbruddene vil jeg ikke ta henne med på steder, og vi setter livet litt «på vent» når hun er hjemme.
Som André sier: Det føles som vi lever bare halvparten av tiden. Vi har jo 50% avlastning, og vi har lenge vært fornøyd med det. Men det spørs om vi kommer til å vente helt til hun blir 18 med barnebolig/mer avlastning.
