Ambulansefolka spurte om de skulle ta med Sara, men pappan forsikret dem om at hun var seg selv igjen. En litt sliten Sara ble lagt, og fant roen kjapt.
Mamman kom kjapt hjem fra jobb, selv om det ikke gjorde noe fra eller til. Måtte ha Kasperkos, og klemme Sara. Hun sov, og merket ikke stort til mammas behov for å holde henne i armene.
Vi aner heller ikke denne gangen hva anfallet kom av. Men det er tydelig at hun responderer raskt på medisin, og vi slapp lett unna denne gangen. Slapp innleggelse, intravenøst, og respirator.
Nå håper vi på en rolig natt og hverdag igjen i morgen.