fredag 30. november 2018
Psykologisk kartlegging
torsdag 29. november 2018
Krabber i sofaen
onsdag 28. november 2018
Gjestebud (politisk møte)
mandag 26. november 2018
Ungene i bedre form
Vann i glass er gøy!! Hun viste tegnet for «tørst» og fikk vannglasset med sugerør. Etter en stund klarte hun å suge til seg litt av vannet. Etterpå ble det lek:)
søndag 25. november 2018
To syke barn
lørdag 24. november 2018
Syk i Veståsveien...
fredag 23. november 2018
Øyene
tirsdag 20. november 2018
mandag 19. november 2018
Kontroll på sykehuset
-og på venterommet finnes verdens største bamse :) Sara koste leeenge!
søndag 18. november 2018
Gårsdagens appell
Ikke akkurat nå.
Appell og videointervju
Fra dagens demonstrasjon i Tønsberg. I morgen legger jeg ut appellen jeg holdt.
fredag 16. november 2018
Abortsaken
onsdag 14. november 2018
Morgenkos fra Kasper
Selv om morgenene kan bli litt hektiske, er det alltid tid for kos på stellebordet!
-også før man har fått av seg pysjen!
tirsdag 13. november 2018
fredag 9. november 2018
Fadder Matheo
tirsdag 6. november 2018
Aftenposten
søndag 4. november 2018
Skogstur med mormor og morfar
Ingen som skal lage unødvendige begrensninger for Sara!
Etter turen ble det mammas kjøttkaker! :)
Morgenkos
fredag 2. november 2018
Ikke tving meg til å føde flere syke barn...
https://www.dagbladet.no/kultur/ikke-tving-meg-til-a-fode-flere-syke-barn/70406311
Ikke tving meg til å føde flere syke barn.
Forslaget om en endring av abortloven går personlig inn på meg. Krf-politikerne Hareide og Ropstad mener de vet best. De vil ta fra meg muligheten til å velge bort alvorlig syke fostre. Jeg har et sykt barn. Jeg har kompetanse til å vite hva som er best for meg og min familie. Det er ikke å føde et multihandikappet barn til. Bare for å unngå å skape et sorteringssamfunn. Jeg ønsker å være en best mulig mor for Sara og Kasper. To av menneskene som betyr mest for meg i hele verden. Men politikerne vil det annerledes. Og de bruker min familie som forhandlingskort i spillet om regjeringsmakt.
Vi ønsker oss et friskt søsken til de to små. Og vi har prøvd å gi dem det. Tre ganger har jeg sett den blå streken på graviditetstesten. Tre ganger har jeg spontant reagert med glede, før jeg husker at jeg ikke kan være glad. Enda. Kanskje om 12 uker? Når vi vet om vi kan beholde den lille spira. Magen blir større og buksene strammere. Det er vanskelig å holde nyheten om et nytt liv hemmelig. Jeg tør ikke begynne å tenke på navn. Men hjernen er sin egen sjef, og uten at jeg kan stoppe det, finner den navn som passer til Sara og Kasper. Jeg har så lyst til å fortelle dem at vi skal bli fem! Men så kjenner jeg steinen i magen og kloa rundt hjertet. Vi forblir antakeligvis fire… Selv om vi egentlig har prosentene på vår side, har det i praksis ikke vært sånn. Av mine fem svangerskap, har kun ett foster vært friskt. Og det fosteret ble en gutt med enorm kjærlighet for sin syke storesøster. I hans øyne er hun ikke syk. Hun trenger bare litt mer hjelp. Litt hjelp til å gå: rullestolen. Hun trenger også litt hjelp til å spise: ernæringsknappen på magen. Hun trenger litt hjelp til å snakke: at vi tolker alle lydene hun lager. Hun trenger av og til litt hjelp til å bli frisk også: blålys, respirator og intensivleger.
Vi har ikke fortalt at hun kan dø fra oss. Vi har ikke vært helt ærlige når det gjelder Sara. Men han har sittet i sykehussengamens hun har ligget i koma. Han har kjent på alle slangene hun var avhengig av for å overleve. Han har hørt på lyden fra respiratoren som holdt henne i live. Han stiller spørsmål og han får svar. Han tar hensyn når hun trenger det. Han tolker hva hun sier for de som ikke kjenner henne så godt. Hanforklarer henne hva som skjer når han føler det trengs. Han har et ansvar de fleste 4åringer ikke har. Er det riktig å gi han et sykt søsken til, som har like store behov som storesøsteren? Og som har store sjanser for å dø fra oss?
Heldigvis bor vi i Norge. En velferdsstat med et fantastisk helsevesen. Med leger som i tillegg til å redde liv, spør oss hvordan vi har det, og gir oss klemmer. Med sykepleiere som blir glad i Ruska vår. Og et system som ivaretar trening, læring og lek gjennom trygghet i barnehage og skole.
Men så brukte nestlederen i KrF jokeren. Han trylla fram et kort som trumfer menneskeverd og familieliv. Det er egentlig juks å bruke jokeren, men det ser ut til at medspilleren godtar jukset. Mulig hun godtar at de få familiene det gjelder, ikke skal kunne velge bort sykdommen. Hun mener det kanskje er greit at Saras hensyn skal settes til side, at vår oppfølging av Kasper skal svekkes, at vi må slutte i jobbene våre o kanskjebli sykemeldte fordi vi er for slitne?
Hvis Erna godtar forslaget, slipper jeg neste gang å sitte i en abortnemd for å forklare hvorfor jeg ønsker å avbryte svangerskapet. Jeg slipper å forklare de to ukjente menneskene hvor belastende det er å leve med et barn som krever så mye. Forsvare at jeg ønsker å ta meg av de to barna jeg allerede har, og elsker over alt på jord.
Jeg nekter å sette et barn til verden som må igjennom smerte, sykehusinnleggelser, sykdom, og uendelig mye trening. Et barn med begrensede muligheter i livet, og med en stor sjanse til å ikke overleve de første leveårene. Her er det morsinstinktet som regjerer. Å beholde et foster med samme genfeil vil være et hån mot menneskeverdet, mot Sara og mot resten av vår familie. Jeg tåler ikke å måtte se enda et av mine barn sveve mellom liv og død på samme måte som jeg jevnlig må med Sara. Min førstefødte. Ruska vår. SuperSara.
Det livløse fosteret i doskåla måler 6,5cm. Jeg kan telle ti små fingre og ti små tær. Jeg ser fine linjer av blodårer og ribbena gjennom den tynne huden. Jeg føler ingen tilknytning til det som kunne blitt et liv. Jeg har ikke dårlig samvittighet for hva jeg har valgt bort. Og ingen kan få meg til å føle at jeg har gjort noe feil. Mannen jeg elsker og jeg er bærere av den samme genfeilen. Det betyr at vi har stor sjanse for å få alvorlig syke barn. Derfor er det dessverre blitt sånn at det er vi som er ansvarlige for at vi ikke får et sorteringssamfunn. Det er vi som må ta støyten for at mangfoldet skal blomstre.
Det å velge bort syke fostre, er det samme som å prioritere barna jeg har. Jeg er mamma. Selvfølgelig prioriterer jeg barna mine. Dessverre er det sånn at jeg må gå 3måneder gravid før morkaken kan testes. Prøvesvarene kommer 1-2 uker etter dette. Da er fristen for selvbestemt abort gått ut. Går det som jeg frykter, blir neste trinn i prosessen enten en tur til Sverige eller Storbritannia. Der er grensen flere uker senere enn her i Norge. Et land som nå vurderer å gå baklengs inn i fremtiden. Fordi noen mente plutselig det var lov å spille med jokere. Et skittent spill.