Søndagens tur var hyggelig, men også krevende. Det er ikke bare å hive seg rundt når man har to bleiebarn som ikke kan kle på seg selv. Selv om en av de to kan gå, fungerer han best i bæremeis på ryggen i ulendt terreng. Heldigvis får Sara fortsatt plass i bæremeis hun også. Men Kasper husker godt at vi for to år siden dro vogna hennes opp bakker i skogen for å få henne med :) 
At hun også skal ha mat til faste tider, og at den kun kan gis med sonde, gjør ikke saken noe enklere. Å dra ned dressen og løfte opp ullgenseren, så den bare magen møter kald høstluft er ikke noe jeg liker å utsette henne for. Da venter vi heller med måltidet, slik at hun også slipper å få kald næringsdrikk ned i magen. Men da blir jo måltidene for resten av dagen forskjøvet…
Og når vi kommer oss dit vi skal, så er det klart at hun helst vil være der det skjer, hvis de andre barna leker andre steder enn akkurat der vi har slått leir. Hun vil gå, hun vil følge med og hun vil ligge i hengekøye som de andre. Heldigvis har vi venner som tar hensyn til Saras begrensinger, som inkluderer henne, tar initiativ og som ser mulighetene hennes. Og som tør å ta kontakt.
Så selv om vi voksne ikke fikk slappet av foran bålet med en kopp kaffe og skravla med de andre voksne, så var turen fin. Ungene fikk frisk luft, var sosiale med andre barn og voksne. De hadde nok en utelukkende god opplevelse av skogsturen, og det er det viktig for oss å gi. Så selvfølgelig håper vi på flere turer som denne!
Tid for avslapping, hverandre og ro, får vi når trollungene er lagt. Og den tida nyter vi til det fulle. ♥️
