Det er størst sjanse for at vi får beholde henne, men bekymringen hopper fram og skremmer meg, helt uten at jeg kan styre det selv. Når jeg ser andre CDG-barn som ikke kommer seg igjennom "ufarlige" infeksjoner, minner det meg om hvor skjørt livet er. Hvor skjørt livet til Sara er.
Mennesker forteller meg stadig hvor sterk og flink jeg er. Men de ser meg ikke hver dag, hele tiden. Jeg er sterk blant folk og sammen med mine nærmeste. Men jeg er ikke alltid så sterk alene. Tankene klarer jeg ikke styre, og det er faktisk ikke alltid jeg har lyst til å flykte fra dem. Noen ganger er det deilig å gråte. Deilig å kjenne på de store følelsene som mamma til Sara. Men også vanskelig fordi jeg ikke kan påvirke fremtiden. Jeg vet ikke engang hva den inneholder. Om den inneholder det kjæreste vi har.
"Man må jo tenke positivt da" -jada, jeg gjør ikke annet, men jeg er også realistisk.
Nå har akkurat kreftsyke Ylva blitt en engel, og tilbake sitter hennes ufattelig flotte og reflekterte foreldre. Flere tusen nordmenn har fulgt Ylvas siste sti, til hun endelig fikk forlate denne virkeligheten.
Hvil i fred, lille Ylva ❤️
<3 Skjønner godt at sånne tanker kommer, å det er vel bare tegn på at du er menneskelig. Alle heier vi på Sara, og hun er jo en sterk liten sjarmør, det har hun jo vist:-) Og lille Ylva som nå har reist, har rørt så mange mange hjerter. Mine tanker går til hennes foreldre og familie i kveld.
SvarSlettTakk, Marita <3
SvarSlettSara er sterk,. og kjemper seg igjennom de hindringene hun har møtt, heldigvis!
<3 YLVA <3