Alt virker så lett denne gangen.
Få bekymringer, bare nyte. Nyte at den lille kroppen sovnet ved puppen. Ikke være bekymret fordi jeg ikke får i den nok. Ikke vekke og mate annenhver time. Slippe å lure på om han tar til seg nok. La være å veie nurket før og etter måltid for å se om han har fått i seg noe i det hele tatt. Ikke trenge å vaske 20 skift i døgnet på grunn av sprutbrekninger og oppkast. Slippe å jobbe skift med pappan, 4timer hver vakt før vi må bytte. Kunne bo hjemme i eget hus, ikke på sykehuset. Oppleve at mini er sulten, og ber om mat. Ikke bli tvunget til å legge sonde ned i den lille magesekken for tvangsfôring. Oppleve at den lille går opp i vekt selv om han ikke får intravenøs næring. Ikke se 7 forskjellige slanger og ledninger koblet til en altfor liten kropp. Slippe å være redd for at vi mister han altfor tidlig.
Bare nyte. At storesøster har fått en frisk lillebror. Glede seg over at Sara får enda en person som er villig til å gjøre alt for henne. Slappe av med tanken om at utviklingen til Ruska vil ha godt av dette. Glede oss til enda flere gode stunder med familien. Huske på å ta vare på hverandre. Ta vare på hver dag. På øyeblikkene.
Men samtidig vite at bekymringer for den lille friske, også vil dukke opp. De vil være av en helt annen type, men vel så viktige og vonde.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Legg gjerne igjen en kommentar. Alt leses igjennom før det publiseres. :)