Hjemme har hun vært utålmodig og sint. Hun blir plutselig rasende, og spenner seg som en bue. Hun knytter nevene og presser sammen øynene. Tårene spruter og hun hyler til hun hikster. Det hjelper ikke å snakke rolig til henne for å forklare, hun enser det ikke engang. Det eneste hun vil, er at vi skal ta henne opp og bære henne mens vi går. Det kan vi ikke gjøre hver gang. Hun må skjønne at vi ikke kan gjøre det hele tiden. Det endte med at jeg satt henne i en av stolene med sele i gangen. Den er myk, og hun kan ikke slå seg/falle ut av den, samme hvor mye hun prøver eller hvor sint hun er.
Jeg gikk for å rydde ut av sekkene mens hun hylskreik. Plutselig stoppa det, og foran henne stod Kasper. Hun hadde bøyde knær og støttet hendene sine på låra sine. "Mamma sier Slutte, Rara... Ikke gråte, Rara. Lei seg?" Hun smilte til han, og satt helt stille. Kasper snakket masse til henne, og det hørtes ut som han prøvde å forklare eller trøste. Helt lys i stemmen og snakka lavt. Så ville hun dytte han bort, og da gikk jeg bort til dem. Måtte prøve å forklare Kasper at hun ikke gjorde det for å være slem, men at hun var glad og at hun smilte. Aner ikke hva hun var sint for i utgangspunktet, men Kasper ordna isåfall opp, og vi hadde ikke noe mer raseri etter dette. 
Hermegåsa!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Legg gjerne igjen en kommentar. Alt leses igjennom før det publiseres. :)