Mamma som gråter

Sånn er det. 

Jeg har sjelden problemer med å prate om Sara og vår livssituasjon knyttet til sykdommen hennes. Ihvertfall når jeg prater med en eller få. Derimot blir det vanskeligere å snakke foran en hel forsamling. 

Som kontaktlærer for en klasse på 27elever, har jeg valgt å fortelle vår historie til foreldre og elever. Det er jo stor sannsynlighet for at jeg må raskt avgårde fordi hun plutselig blir dårlig. Noen vet allerede om Sara, men for de fleste er det nytt. Derfor valgte jeg å si noe om det på gårsdagens foreldremøte. Men jeg begynner alltid å grine når jeg forteller om de usikre sidene ved jenta vår. Den sjeldne sykdommen, de store utfordringene, annerledesheten og usikkerheten. Det er jo ikke sånn at jeg alltid syns det er vanskelig med Sara, men jeg klarer åpenbart ikke å stanse krana når jeg forteller om henne på foreldremøte... men sånn er det bare, og jeg syns ikke det gjør noe å gråte foran andre. Jeg er et menneske, en mamma, som har en litt annerledes historie enn mange andre. Jeg har følelser, men tør å vise dem foran 30 mer eller mindre ukjente voksne. 

-og ikke minst er jeg veldig takknemlig for støtte og gode ord i etterkant.