Gårsdagens appell

Hver gang jeg ringer 113, vet jeg hva jeg skal si. Jeg snakker rolig, men ber bestemt om at en ambulanse sendes raskt for å hente Sara. Jeg har allerede oversikt over respirasjonen, pulsen, pupillene og temperaturen til jentungen som ligger slapt i armene mine. Jeg vet hva de vil spørre om. De har spurt meg før. Hun har det ikke vondt.
Ikke akkurat nå.

Ambulansefolkene får opp en advarsel når fødselsnummeret hennes blir registrert. Hun må inn til sykehuset med én gang. De kjenner adressen, de har hentet henne før. Mormor har allerede hentet lillebror, og pappaen ligger noen minutter bak oss på veien. Vi kan rutinen, vi har gjort det før.

Et grønnkledt team, sender oss som vanlig raskt opp på intensiven. Der står respiratoren klar. Nå har plutselig frøkna intravenøse slanger i både armer og på den ene foten. Leger haster hektisk rundt. Oksygenmasken dekker mesteparten av det lille ansiktet. Og det er nesten ikke mer Sara igjen. Jeg tror ikke hun har det vondt.

 

Legene er bare mennesker og den lille kroppen i senga puster ikke selv. Et helikopter er på vei, nå skal hun inn på Rikshospitalet.

Datteren vår er seks år, og åtte ganger har vi opplevd slike anfall. Heldigvis bor vi i Norge. Heldigvis har vi et velutviklet helsevesen som klarer å holde datteren vår i live, selv om naturen vil det annerledes. Hun har overlevd tross alt. Om hun kan kalles levedyktig, vet jeg ikke. Hun har i hvert fall ikke holdt seg i live på egenhånd...

Er det ikke nok: at jeg som mamma, må oppleve dette med ETT barn?! Mener du virkelig, Ropstad, at jeg skal tvinges til å oppleve det samme med et barn til?

Er det ikke mer enn nok: at lillebror må se sin storesøster sveve mellom liv og død? Mener du virkelig, Hareide, at han skal oppleve å bli storebror til en like syk baby?

Er det ikke nok: for en familie å konstant leve i beredskap, i frykt for at en av dem skal dø? Mener du virkelig, Erna, at vi har ansvaret for at vi ikke skal få et sorteringssamfunn?

Kan dere ikke heller bruke krefter på å gi plass til de menneskene dere tror vi ønsker å sortere bort? Vi ønsker ikke å sortere bort barna våre, vi ønsker over alt på jord å gi dem det de trenger. Men det passer ikke helt med statsbudsjettet dere har foreslått.

Vi ønsker å ta vare på de barna vi har. Både de med ekstra behov, og de friske. Derfor kan vi ikke sette flere syke barn til verden. Vi har ikke nok kapasitet til å ta oss av ett alvorlig sykt barn til. Men det passer visst ikke helt i det politiske spillet dere holder på med nå.

Jeg demonstrerer her i dag, for å beholde abortloven slik vi kjenner den. Ingen bruker abort som prevensjon. Ingen tar lett på valget om å fjerne et foster. Man tar et valg for seg og sin familie, basert på de erfaringene man har. Ingen kjenner kapasiteten, følelsene eller grunnen bedre enn kvinnen selv.

I mitt tilfelle avdekkes genfeilen når fosteret er 13 uker gammelt. Da er fristen for selvbestemt abort gått ut. Heldigvis har jeg fått lov til å ta abort likevel. Fordi dagens regelverk sier at jeg er den beste til å vurdere situasjonen.

Morsinstinkt er å ta vare på sine barn best mulig, og jeg er den som vet best hvordan jeg skal få det til.

Vi vet at blålysene kommer for å redde Sara igjen. Men vi har ingen garantier. Vi aner ikke hvor lenge vi har henne hos oss.  

Vær så snill, politikere. Ikke lek med livene våre, ikke bruk paragraf 2c som forhandlingskort.