Blålys og sirener til SIV

André og jeg var på ansvarsgruppemøte på Brattås skole i dag. Vi får tilbakemeldinger om ei frøken som er i strålende humør og form! Plutselig går døren opp og vi får beskjed om at Sara er på avdelingen sin i anfall. Da ble det blålys og sirener inn til SIV. Anfallet liknet ikke noe anfall vi har sett før. Massive rykninger i munn og øye før hun fikk akuttmedisinen Buccolam. Fra akutten ble hun kraftig medisinert og kjørt opp på intensiven. 

Her våknet hun i 17.00-tiden, og var seg selv. Groggy, men seg selv. Ikke rart hun er sliten etter at hjernen har jobbet på høygir i ihvertfall 1-2timer... Vi vet egentlig ikke hvor lenge hun var i anfall, men da vi kom inn på sykehuset, hadde det vart i 40min... heldigvis var vår superhelt Christian på jobb! Han tenker høyt med oss og inkluderer oss i sin tankegang. Det er trygt og godt. Vi stoler 100% på han, og slapper av når han er på jobb.

 

Kasper ble henta av mormor i bhg, og fikk dra på turn, som han pleier. Pappan dro etterhvert hjem for å være med han. Da kom mormor inn på sykehuset. Det syns Sara var stas!!! Hun kom seg mer og mer, og jeg skjønte raskt at en natt på intensiven ville bli krevende, nesten umulig. Hun ville ikke finne roen der. Da er det fint at Christian mener det samme som oss: at det er viktig for Sara å få en hel natts søvn etter et anfall, og at risikoen for noe nytt anfall er lav nå. Derfor fikk vi komme ned på barneavdelinga i natt. Klokka ble vel halv ni før frøkna sovna, rimelig overtrøtt. Men vi har sengene våre helt inntil hverandre, med tepper på det iskalde metallet, sånn at det blir en stor dobbeltseng. 

Ruska sover rolig inntil meg, med veneflon i hånda, men ellers frakoblet til alle slanger/ledninger og sensorer. Det er bra! 

Håper på å bli skrevet ut i morgen.