Begravelsen hennes har jeg jo planlagt utallige ganger i hodet mitt, og igjen gjennomgikk jeg scenarioet. «Blir det for tøft for Kasper å delta? Det blir feil å ikke la han bli med også... Kommer jeg til å holde meg oppreist for han? Hvem skal passe Victor?» og igjen: Hvorfor i all verden har vi ikke klart å fått tatt et familiebilde de siste fem ukene?! Jeg trenger ikke noe fancy fotografbilde, men et uhøytidelig minne hvor flokken er samla og familien er komplett.
Mange tanker dukker opp i hodet på den korte turen inn til sykehuset. Noen mer rasjonelle enn andre... En stadig tilbakevendende bekymring er dagene/uka før begravelsen... -hvor skal hun være? Ikke tale om at hun skal ligge på et mørkt kaldt kjølerom. Hverken på sykehuset eller på et begravelsesbyrå. Kan hun være hjemme? På rommet sitt? Kan man fremskynde kremasjon? Før begravelsen, sånn at kroppen henne ikke blir ødelagt av varme og forråtnelsesprosess? Hva skal hun ha på seg? Hvordan kjennes det ut å klemme henne? Når forventes det at man klarer å komme tilbake til hverdagen etterpå?
Nå våknet hun etter denne runden også, og jeg trenger ikke få svar på noen av spørsmålene mine enda. Men de ligger og murrer i bakhodet helt til neste gang hun blir borte for oss... Da spretter de frem og blir like tydelige som det de var på fredag.
I kveld hentet vi Sara hjem fra sykehuset. Hun ble tydelig glad for å se oss, men hun er utslitt. Hun lå på sofaen ved siden av verdens beste Kasper i en times tid, før hun var klar for senga. Hun ser redusert ut, og krever ikke mye. Vi fikk gode klemmer av frøkna i dag, og det kjennes godt å ha samla hele gjengen igjen, én dag før normalt.
Med en feber på 38,6 og en crp på 109, er det ikke rart hun trenger hvile... hun blir hjemme fra skolen i morgen, så får vi vurdere de neste dagene etterhvert.
❤️
SvarSlettDenne posten var veldig sterk å lese. Mange klemmer 💕
SvarSlettTakk, Anette ♥️
Slett