Et vanlig liv

Vi kunne valgt å skjerme Sara. Da hadde det vært mindre sjanse for sykdom og infeksjoner. Sara har dårligere immunforsvar enn andre barn, og vi har ingen garantier for at vaksinene vi gir henne, vil virke. 

En venninne spurte: "Tør dere ha henne i barnehage? Dere vet jo at hun kommer til å møte smitte der. Hva hvis hun ikke tåler det?" 

Ja vi tør. Vi vet at hun vil bli syk, akkurat som andre barn. Og vi regner med å bo noen flere uker på sykehus igjen. Vi regner med at hun vil klare seg, men vi har ingen garantier. Hun er ikke ferdig med det første kritiske året, og langt fra de ustabile fem. 

Vi har heller ingen garantier for at Sara blir hos oss selv om vi hadde holdt henne hjemme. Isolasjon er ikke ensbetydende med at hun vil bli fem år. 

Vi bestemte oss tidlig for hva slags liv vi ville gi Sara. Vi ville ta henne med på det meste, la henne oppleve mye, gi henne livskvalitet. På den måten blir våre liv også meningsfulle med glede. Hvis Sara skulle tape kampen mot en sykdom hun får i møte med andre, har hun ihvertfall levd. Hun har fått et så vanlig liv hun kunne få. Vi hadde ihvertfall gitt henne det vi ønsket, og tiden vi fikk sammen var bra. Et godt liv som liten familie. 

Nå ligger frøkna og smiler lurt til mamman sin. Hun er stuptrøtt, men vil ikke gå glipp av smil og oppmerksomhet. Kikker jeg ned på henne som ligger i armene mine, smiler hun stort bak smokken. Hun aner ingenting om hvilket vanskelig tema jeg beskriver med den ledige hånda...

Vi tror og håper at hun blir hos oss, men vi kan ikke si noe med sikkerhet.