Takknemlige for hver dag

Hver gang Sara blir så syk at hun må inn på sykehuset, går det et kaldt gufs nedover ryggen min. Selv om jeg presser meg selv til å være positiv, er jeg innerst inne redd. Livredd. Redd for at den lille kroppen ikke skal takle sykdommen eller infeksjonen. Vi vet ingenting om fremtiden. Legene vet ingenting om fremtiden. Det gjør oss sårbare. Det gjør oss så inderlig klar over at vi faktisk lever, og at et liv en gang skal ta slutt. Ingen vet når det tar slutt. 

Vi er ikke alene. Mange foreldre opplever våre dager, noen har det værre. Flere har kjent på vonde følelser som redsel og sorg, og de har kanskje godtatt at livet er så urettferdig. Enkelte har måttet infinne seg med at den lille ikke lenger skal være sammen med mamman og pappan sin. Å fortelle sitt barn at du elsker det, og at det er greit hvis de må gi slipp, høres uvirkelig ut. Men det er virkeligheten for noen. Å akseptere at det kjæreste man har skal forlate deg, er umulig. Men likevel har noen klart det.

Da vi ikke fikk kontakt med Sara på tirsdag, tenkte jeg tilbake på den fantastiske sommeren vi har hatt med henne. Jeg tenkte fakstisk at hvis hun ikke klarer seg denne gangen, så har hun ihvertfall gitt oss de største gledene vi har opplevd. Hun har vært strålende fornøyd, og virkelig levd den tida vi fikk sammen. Jeg tror det er en forsvarsmekanisme hjernen har, at den fokuserer på det positive vi har fått. Reaksjonen kommer først etterpå. Nå, når jeg har levert ei blid frøken i barnehagen, og pappaen er på jakt, kommer følelsene. Den uendelige takknemligheten for at vi har fått så mye tid sammen med Sara, og at hun nok en gang ble frisk. For hver dag som går, øker sjansene for at Sara vil bli hos hos. Når Sara blir 1 år 14.oktober, er det første kritiske året omme. Så må hun bare bli fem... Da kan vi senke skuldrene til et mer behagelig nivå. 

Lille Harmony forlot sine foreldre i går kveld. Hun var to dager eldre enn vår lille Sara. Ikke alle CDGbarn klarer kampen. Mine tanker går til den lille amerikanske familien som hele tiden har klamrer seg til håpet...

Kreftsyke Ylva skal også snart forlate sine foreldre. De er så tapre og sterke. De har tatt med seg sin 5 år gamle datter hjem. Hun skal få sine siste dager hjemme, uten smerte, sammen med mamman og pappan sin. Har ikke ord... 

Vi tenner et lys for Harmony og Ylva i kveld.