Velge seg kampene...

-har jeg hørt folk si... Men det er neimen ikke lett. Når hun er trøtt som en dupp på dagen, men illsint når vi legger henne, er det vanskelig å være fornuftig mamma... Hun skal jo sove og jeg skal jo liksom ikke ta henne opp... Men det er mission impossible for meg. Pappan er mye flinkere, men det blir feil å la han ta alle kampene med legging. Da lærer hun at meg kan hun lure, pappan er urokkelig. Skjønner at mange krangler om oppdragelse og småunger, det er neimen ikke lett. I situasjonen er jeg fortvilet, og har vanskeligheter med å være saklig, da er det bedre å ta en prat når hun sover søtt. Og det gjør vi også. Krangle gjør vi heldigvis svært sjelden, men uenige kan vi være. Da må vi bare prate sammen, og det føler jeg at vi er flinke til. Dagene avsluttes aldri med sur mine. Det har vi bestemt oss for. 

I kveld var frøkna enkel å legge. Hun lå i senga med lyset på i et kvarter. Tulla og tøysa uten dyne, men med tre smokker. En i munnen og en i hver hånd. Etterhvert ble taklyset slukket, dyna kom på, og hun begynte å reire seg til som hun pleier. Etter kort tid sovnet hun:) 

De siste nettene har hun sovet bra, helt til morgenen faktisk (ca 06.00) 

Vekta har hun fått tilbake også! Hun veier nå det samme som før hun ble syk, 9200gr! Weee!!!