Bekymringer

Det vil man alltid ha når man har satt barn til verden. Såpass har jeg skjønt.

Det fulgte et lass av bekymringer med Sara, og jeg tror faktisk at lasset Kasper har kommet med, er like stort... Det er selvfølgelig en helt annen type bekymringer, men like fullt: helt reelle bekymringer som alle foreldre har. Dessuten visste vi ikke hva bekymringer var før Sara var et par uker gammel. 

Kasper var litt kvalm til morgenen i dag, og ville ikke ha mat. Det er visst helt normalt for barn som er tatt med keisersnitt. De har ikke fått presset ut det fostervannet som de har svelget. Men likevel ble jeg med en gang litt stressa: hadde jeg melk? Klarte han å suge? Ville han få i seg det han trengte? Selvfølgelig gjør han det. 

Følelsene er rare rett etter at man har født. Jeg vet at Kasper er min, men likevel føler jeg det ikke helt sånn. Han er en fremmed som jeg må bli kjent med og bli glad i. Men jeg vet at følelsene kommer, og at de blir like sterke som de er for Sara. 

Hun har vært sammen med farmor og pappa i dag. I morgen kommer mamman hjem med lillebror, det blir spennende. Hverdagen blir en helt ny, med to små i huset, som er fullstendig avhengig av oss. Sånn kommer det til å være helt til Kasper klarer litt mer selv. Vi regner med at han går raskt forbi Sara, men at hun kanskje vil lære endel av han:) 

Vi hadde besøk av mormor og tante Kari i dag:)

Stolt tante med tårer i øynene. "Tenk at Sara har vært SÅ liten"

Fordi Kasper ble prøvd å hjulpet ut med sugekopp, fikk han et ganske stygt sår å hodet. Dett gjorde selvfølgelig vondt første døgn, og han fikk smertestillende. Nå er ser det bedre ut, og det virker ikke som han plages.