Jeg er veldig glad for at Sara og Kasper ser hverandre i barnehagen når hun er i Veståsveien. Kasper snakker naturligvis mye om Sara, og han liker å spise frokosten sin på avdelinga hennes sammen med henne. Det får han lov til innimellom, da blir han glad! Er ganske sikker på at Sara syns det er stas med lillebror også.
Men jeg er også glad for at dette ikke varer for alltid. Sara går i bhg ett år til, og etter det er det skole for henne... Da kan Kasper "slappe"av, uten å måtte føle at han må passe på søsteren sin. De kommer nok til å gå på forskjellige skoler også, siden vår nærskole ikke har spesavdeling. Det er jeg glad for. Vi ser allerede nå hvor omsorgsfull han er med Sara, han passer hele tiden på, sier ifra hvis det er noe galt, og passer på at ingen tar ting fra henne. Dette ansvaret skal han slippe å ha hver dag gjennom hele oppveksten. Derfor er det godt å vite at han ikke kommer til å ha henne i øyenkroken i hvert friminutt.
Men nå, nå som det økte omfanget av avlastninga er så nytt og uvant, er jeg glad for at de kan se hverandre, selv om ikke Sara sover hjemme.
I dag fortalte Kasper at han hadde lekt ute, og falt. Da hadde en av de voksne op Sjøstjerna (spesavd) sag: "Kom hit du, Kasper" Så hadde Kasper sagt at han bare ville at Sara skulle trøste han, og at han ga henne en klem. "Det var fint at Sara kunne trøste meg når jeg var lei meg".
Koselig å høre han forteller om Sara. Nå gleder jeg meg til å hente henne i morgen!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Legg gjerne igjen en kommentar. Alt leses igjennom før det publiseres. :)