Neddopet, men blid

Kasper ønsket at vi dro hjem, uten å overnatte på Riksen. Vi dro rett til Årøysund hvor tante Hanna med familie og tante Kari var. Det var hyggelig. Før vi dro fra Sara, glippet hun med øynene, hun prøve å ta opp armen, men tuben i halsen var vondt... jeg ba sykepleieren medisinere henne ned igjen. Det var vanskelig å dra fra henne der, og jeg gråt når jeg sa hadet. Kasper stod ved siden av og ville trøste. Jeg skjønte vel da at Sara ville våkne opp uten så mye problemer. Derfor var jeg ikke overrasket da jeg hørte at hun hadde våknet opp. Men det var utrolige nyheter likevel! 

Det gjør vondt å ha tube i halsen, og i etterkant av hver intubasjon blir halsen hennes så sår at hun blør. 

Hun viser at hun gjerne vil smile og si noe, men hun får det ikke helt til. Hun har en oksygenslange under nesa, den prøver hun av og til å ta bort. Hun prøver å si «mamma», men det kommer ikke en lyd ut. Hun har hovne øyne og munn og svelg er vanskelig å bruke som normalt. Øynene skjeler mer enn normalt, og hun er tydelig sterkt medisinert. Men hun er tapper, sterk og ved godt mot. 

Nå er faren over for denne gangen. Hun kommer til å bruke litt tid på å komme seg, og det skal hun få. Nå håper vi på snarlig overføring til Tønsberg. Sengepost på SIV er bedre enn sengepost i Oslo. Her er vi nærmere folk, og det er mettere å bytte «vakt». Vi kan få besøk, og vi kjenner de som jobber her bedre. Ikke minst blir det bedre ifht Kasper. Mer stabilt og med bedre mulighet for å besøke Sara.