Jeg har jo tidligere sagt at vi liker hverdag best. Sånn er det fortsatt. Jeg liker å være på jobb, jeg syns det er hyggelig å spise middag med familien kvart over fire. Og jeg trives i mine barns selskap de tre timene før de skal sove. Da kan vi leke, kose, lese og ha det hyggelig.
Men det går en grense. Tre timer går smertefritt (som oftest), men når vi bikker fem, seks timer, så lengter jeg bare etter Barne-TV og leggetid.
Misforstå meg rett. Jeg er utrolig glad i barna mine. Begge to. Like glad i Sara som i Kasper. Men det er slitsomt å være sammen med Frøkna over tid. Hun krever en til en hele tiden. Hun trenger hjelp til alt (føles hvertfall sånn), og hun lager nesten konstant lyd. Og det er kanskje lyden som er mest slitsom. Og det at hun ikke kan stå/sitte selv. Jeg må alltid passe på at hun er fastspent hvis jeg bare skal hente noe, gå på do, lage kvelds til Kasper eller noe annet småtteri.
Når andre på jobben går og gleder seg til å samle krefter i de ekstra fridagene, gruer jeg meg til å tære på reservelagrene, som nærmer seg bunnen allerede første dag.
Jeg føler meg som en byrde hvorhen vi drar, og prøver å ikke bli for lenge på et sted. Vi deler oss opp, og bytter unge i løpet av dagen. Noen ganger lar vi dem se Pad midt på dagen, selv om det egentlig ikke er lov før 18.00. Vi sniker til oss en pause med telefonen på do, mens den andre ser til ungene.
Men vi er glad i ungene våre assa. Selv om tre timer med Sara er mest passe. Passe for at man ikke skal bli sliten, irritert og irrasjonell. Det er jo en liten pjokk og en ektefelle som skal møtes med positivitet og overskudd også.
Kanskje de får litt av det når mai er over.
-og vi endelig kan få litt hverdag før sommerferien tar knekken på oss...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Legg gjerne igjen en kommentar. Alt leses igjennom før det publiseres. :)