Da jeg sjekket kameraet i dag, halv åtte, lå Sara helt stille i senga si. Victor sov fortsatt, så jeg ventet litt med å stå opp. Da jeg hørte minsten våkne litt før ni, hadde jeg allerede sjekket kameraet flere ganger. Samme stilling, helt urørlig...
Tusen tanker fyker gjennom hodet. Kanskje hun bare trenger ekstra søvn? Har hun hatt et anfall i natt? Har hun et anfall som hun ikke kommer seg ut av akkurat nå?
Vi har blitt enige om å ikke bli stressa, og prøve å ikke bli redde og bekymra. Lett å planlegge i «fredstid»...
Jeg tvang meg selv til å bremse. «Vi går inn til henne hvis hun ikke er våken til halv ti?» spør jeg André rolig. Jeg ser hva han tenker. Vi vet begge at det eneste vi skal frykte, er smerte. Det er det vi er mest redde for av alt. At hun skal ha det vondt. Det har vi sagt tydelig ifra om til legene. Vi kan tåle alt. Vi vet at vi ikke har noen garantier for at hun vil vokse opp. Men hun skal i hvert fall ikke ha det vondt. Ikke mer enn nødvendig. Og nå lå hun der. Enten i rolig søvn. Eller i et av de lunefulle anfallene.
Så våknet hun kvart over ni. Den siste dagen i ferien. Hun var nok bare like sliten som oss. Og trengte å lade batteriene før sfo-start i morgen.
Ingen fare, ingen smerte. Men ei blid frøken som hadde sovet ganske mye lenger enn hun pleier.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Legg gjerne igjen en kommentar. Alt leses igjennom før det publiseres. :)