Jeg har det bra i livet.

VI har det bra. I hvert fall nå. Men det har ikke alltid vært sånn. Det har ikke bestandig vært sånn at vi tenker at «livet er bra». Etter at Sara kom til oss, har vi opplevd dype daler av sorg og fortvilelse som virker bunnløse. Et mørke av urettferdighet, maktesløshet og utmattelse. Men så kommer vi oss opp. En rolig periode, en pustepause fra blålys, måneder uten innleggelser, små mestringer, gode Sarakoser med armene godt rundt halsen og en knisende humring fra ei lur frøken i halsgropa. Det løfter oss himmelhøyt. Det gir oss glede, håp og energi. 

Nå har jeg flest dager på det jevne. De ligger over middels, jeg har det bedre enn OK. Mange dager har jeg det topp! 

Jeg har det bra. Livet gir mening, og jeg gleder meg ofte til ting som skal skje. Dette begynte etter at Kasper kom til verden. Da fikk livet mening igjen. Og jeg hadde lyst til å leve. Jeg hadde ikke alltid det før. Jeg hadde en stadig tilbakevendende drøm. Den handla om at vår lille familie: André, Sara og jeg var utpå en liten øy i skjærgården om høsten/vinteren. Der la vi oss til å sove, og vi våknet aldri. Det høres fælt ut, som et mareritt. Men det var ikke sånn det opplevdes. Flere netter hadde jeg denne drømmen, og en del av meg skulle ønske at det kunne skje. Jeg hadde virkelig ingen motivasjon til eller lyst på livet. Men misforstå meg rett: jeg var ikke suicidal. Jeg vurderte ikke å ta mitt eget liv. Jeg skulle bare ikke ønske at jeg levde. Jeg hadde ikke lyst på det livet jeg hadde fått. 

Nå er det fjernt for meg. Jeg vet jo at jeg er like glad i Kasper og Sara. Men likevel skulle livet først få mening etter at lillebror ble født. Jeg trengte vel at noen trengte meg, selv om kanskje ikke Sara var her lenger. At jeg fortsatt skulle være mamma, selv om storesøster ikke overlevde. At vi foreldre skulle dele kjærligheten med et barn som kanskje hadde mista et søsken. Ville vi taklet å «bare» være foreldre til ei som ikke lenger var sammen med oss?  

Nå har vi tre små. Og jeg må ærlig innrømme at jeg ikke ble stormende forelsket og overveldet av morskjærlighet fra det sekundet de ble født. Ikke med noen av dem. Men det kom etterhvert. Sistemann er nå 8måneder og jeg har blitt kjent med han, og glad i han også. Det gir også mening i livet. En god følelse. Og mørket jeg var i for 7år siden virker fjernt. 

Livet er tøft av og til, og kaos innimellom. Hektisk er det oftere og fredelig er det sjelden. 

Men livet er bra.