Jeg vet at barn har rett på tre uker sammenhengende ferie. Og jeg skjønner det litt. Men det er slitsomt å passe på, aktivisere, gjøre dagene interessante og trene på spising, motorikk, språk, kommunikasjon med to små... -så små at ingen av de kan gå. Den ene sitter ikke særlig bra på egenhånd heller, og klarer på ingen måte å flytte seg noe sted. Begge vil ha kos, og mener bestemt at fanget mitt bare er stort nok for én. Men de må tåle å dele. De må tåle dager som ikke er så spennende, varierte eller fyllt med like mye pedagogikk som i barnehagen. De har dager med to frustrerte foreldre som gleder seg til barnehagen åpner igjen. Det er lov å si det. Man er ikke dårlige foreldre selv om man liker at ungene er i barnehagen.
Vi valgte vi å få dem med 20 mnders mellomrom. Da kan vi kanskje takke oss selv? Men vi ser at ting blir lettere, jo eldre Kasper blir. Han skjønner mer og mer. Kan klarer mer selv, og han flytter seg på egenhånd. Kan bare forestille meg hvor mye lettere det blir når han kan enda mer. Når han klarer å gå dit jeg sier han skal gå. Når han blir ferdig med bleier. Når han kan si hva han vil.
Nei det blir ingen baby til her med det første. Vi har jo alltid vært åpne for fler barn, men ingen flere spedbarn akkurat nå. Nå gleder vi oss bare til barnehagen skal åpne!
Sara har smakt på pasta i dag!
Mormor og morfar var innom i ettermiddag. De ville ha kos med barnebarna :)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Legg gjerne igjen en kommentar. Alt leses igjennom før det publiseres. :)