Hvem er du, Sara?

Vi er foreldrene dine. De som ønsket seg deg så inderlig. Mamman som bar deg i 9 måneder før hun endelig fikk treffe deg. De som ga deg navn og pappan som kledde på deg for aller første gang. De som elsker deg uansett hva som skjer. 

Etter at du kom, Ruska, har vi blitt enda mer klar over hvem vi er. Hva som betyr noe for oss, og hva vi ønsker. Men etter to og et halvt år, vet vi fortsatt lite om deg. 

Hvem er du? Hva tenker du? Hva føler du? Hva vil du?

Hvordan har du det? 

Det er pappan din og jeg som kjenner deg best og elsker deg høyest. Likevel føler jeg at vi ikke kjenner deg. Vi klarer ikke å tolke alle bevegelsene eller lydene. Vi ser du er lei, men skjønner ikke hva du vil. Vi aner ikke hvilke tanker som finnes oppi hodet ditt når du kikker på oss og smiler. Vi gjetter oss ikke til at du syns det er ubehagelig med krøllen bak på ryggen i bukselinninga. Vi vet ikke at det er derfor du sutrer. For oss er det ofte mas. Og vi ber deg være stille, slutte å sutre. Av og til kjefter vi. Når Kasper krabber bort til mamma for å kose på fanget, blir du sittende i stolen, utålmodig. Uten mulighet for å forflytte deg. Du lager klagende lyder, og vi oppfatter det som sutring. Etter en liten stund sittende på fanget vrir du deg og stønner. Du vil ned på gulvet og gå. Gå mens vi holder deg i hendene. Du vil trene på noe du er flink til. Noe du opplever mestring av. Men du har ikke sko eller sandaler med deg hit vi er. Du har bare glatte sokker, og det blir umulig for deg å gå. Vi klarer ikke forklare deg det slik at du forstår. Du tror bare vi ikke vil la deg trene. Alle de spennende lekene er du lei av, du vil kun ha den myke katten å kose med, men den ligger under mange andre ting, og vi gjør ikke engang et forsøk for å finne ut hvilken av de 400 lekene i grinda du helst vil ha. Vi gir deg det første og beste. 

Hver 3.time kobler vi til slangen og gir deg mat. Spør deg ikke om du er sulten eller mett. Vi vet ikke om du kan kjenne etter. Vi vet ikke om du har vondt i magen, og kanskje heller bare vil ha litt vann. Stadig prøver vi å øke matmengden hvert måltid. Vi spør deg ikke hvordan du syns det går. 

Når du sutrer mye, sier vi til hverandre "hun er trøtt". Vi aner ikke om du kanskje vil fortelle oss noe, eller om du har vondt noe sted. Hvis det stemmer med klokka, legger vi deg bare i senga, og regner med at du sovner. Og det gjør du som oftest raskt. Da var du vel trøtt denne gangen.

Det er frustrerende å ikke kjenne deg bedre. Det gjør vondt å vite at vi sikkert feiltolker signalene dine. Det er forferdelig å ikke vite hva du tenker eller hva du vil. Og ikke minst er det fælt å ikke vite hvordan du har det. 

Vi ser at du oftest smiler og ler. Det gjør godt. Langt inn i hjertet. Vi kjenner de små armene dine klemme rundt halsen vår fulle av kjærlighet. Vi blir varme når du stråler fordi du ser oss. Og vi nyter det når du skratter, tuller og tøyser. 

Men det gjør vondt å kjenne deg så dårlig som jeg føler at vi gjør.