Rykninger i ansiktet -endel av oppvåkningen?

Da jeg var hos Sara etter frokost, ble jeg overrasket. Øyenlokkene hadde bevegelser som om hun drømte. Som om hun blunket med øynene lukket. I tunga og leppa rykket det også, og noen ganger på nesa. Ved senga hennes stod det to damer fra EEG-avdelinga (altså to som ikke har noe som helst ansvar for livet til pasienten) Jeg spurte dem hvem som hadde ansvaret for Sara, og de visste ikke. Jeg tok opp mobilen for å filme rykningene. Etter det, kikket jeg meg rundt i rommet med de to andre pasientene. Hvem hadde ansvaret?! Hadde det vært sånn lenge? Var hun i et nytt anfall?! En mannlig sykepleier kikket fram bak forhenget for å se til Sara, mens han tydeligvis var opptatt på den andre siden. 

Jeg ble redd, stressa og desperat etter svar. Jeg løp ut i gangen og spurte på pauserommet om de visste hvem som hadde ansvaret for Sara Fevang. Det viste seg å være hun ene av dem. Jeg som trodde de ikke skulle forlate plassen ved siden av sengen hennes... Jeg spurte om det var noen som hadde vært sammen med Sara før tilgjengelig. Det var det ikke. Og hun reagerte ikke da jeg nevnte rykningene. Hun fortalte meg at det måtte ha starta akkurat idét jeg kom inn. Hun selv hadde bare vært på do. På do?! Det kan godt stemme, men da jeg fant henne, pratet hun med en kollega på pauserommet.  Vi måtte «vente til legen kommer. Han går visitt.» For meg var det helt uaktuelt å vente på en lege som kanskje dukket opp en halvtime senere. Og det gjorde jeg klart for sykepleieren. Mamman fra helvete var plutselig på plass, og ingen skulle fortelle meg at vi måtte vente og se... Jeg ringte raskt André og fortalte at «ansiktet til Sara har rykninger hele tiden. Det er ingen kjente her, og de har tydeligvis ikke tenkt til å gjøre noe med det!» André kom selvfølgelig med én gang. 

Den forvirra sykepleieren, surra ut på gangen for å se etter en lege. Da han kom og så henne, var han tydelig på at mer medisin måtte settes 10min etter at rykningene startet. Jeg sjekket mobilen, jeg hadde filmet henne 12minutter tidligere med rykninger, medisinen måtte settes nå. Sykepleieren ble usikker igjen. EEG-damene ba henne vente, men løvemamman fortalte hva som skulle skje. Medisin skulle settes ASAP! «Hørte dere ikke hva legen akkurat sa?!» Heldigvis gjorde hun det riktige. 

Jeg var så sint, frustrert og redd, at alle pigger var ute. Jeg pleier ikke være frekk. Jeg er ikke kjent som mamman fra helvete, og jeg vet at jeg ikke har den samme erfaringa og kunnskapen som de som jobber der. Og så godt som aldri legger jeg meg oppi jobben deres, med mindre de ber oss foreldre om å være med å bestemme noe. Men nå knakk jeg helt sammen i armene til André. Etter 8døgn i respirator, og flere mislykkede forsøk på vekking, er nok nervene på utsiden av huden. Tårene ligger klare bak øynene og det skal ingenting for å vippe meg av pinnen. 

Det viste seg senere på EEGet at rykningene ikke var epileptiske. -og dermed var det heller ikke nødvendig å få satt medisin så raskt. Men det visste vi ikke da, og jeg overreagerer nok. Men jeg stusser fortsatt på om det er forsvarlig og lov å forlate Sara fem minutter for å gå på do... 

De tror at rykningene er en del av det å våkne opp. Når medisinen slipper, kan sånne rykninger forekomme. Det betyr kanskje at vi er nærmere oppvåkning, selv om det er mulig å si noen dato...

Nå skal det nevnes at dette er den første ubehagelige opplevelsen ved Rikshospitalet. Alle som har hatt noe med Sara å gjøre, har vært helt fantastiske med henne, oss og Kasper. Heldigvis.