Vi håpet at vi skulle bli fem på nyåret...

-men det blir vi ikke...

I teorien er det sånn at vi som bærere av Saras genfeil, har 25% sjanse for å få syke barn. I praksis er det ikke sånn. 

Av mine fem svangerskap, har kun ett foster vært friskt. Vi er så utrolig takknemlige for at vi har fått Kasper, men vi syns også det er urettferdig og veldig trist at vi ikke kan få et friskt søsken til. Vi ser hvor mye Sara vokser på å ha Kasper rundt seg, og vi skulle veldig gjerne sett at Kasper ikke hadde hatt så mye ansvarsfølelse og passe-på-rolle som han har. 

Den fysiske påkjenningen av å gå igjennom en abort, er én side av saken. Kroppen er fantastisk og klarer seg fint. 

Det er verre med psyken. Jeg føler på ingen måte at jeg har tatt liv ved å avbryte svangerskapet, og er ikke i tvil om at avgjørelsen er rett. Men prosessen fram til aborten er tøff. Å prøve å time eggløsning for å bli gravide, å se etter to blå streker på graviditetstesten, å bli glad et ørlite sekund når man kan fortelle den andre at man har en spire i magen, å ta seg i det og huske på at gleden ikke kan nytes enda, å se den lille kroppen på ultralyd i uke 11 før prøven av morkaken tas, å spise riktig og være sunn for å passe best mulig på fosteret, til og med å oppleve at kroppen forandre seg, måtte åpne knappen i buksa og se magen bli større, å vente på telefonen fra Riksen for prøveresultatet og å høre den rolige alvorlige stemmen som forteller at fosteret er sykt... Det er tøft. I hvert fall når man vet at en tredjedel av svangerskapet er gått, men at man ikke skal være gravid lenger, og det kommer ingen baby på nyåret... 

I går fikk jeg telefonen fra Riksen, i dag er jeg på sykehuset i Tønsberg for å ta abort.  For tredje gang. André er med meg. Etter tre uker innlagt med Sara, er det nå mamman som får medisinsk hjelp. 

I morgen er det en ny dag. Og vi har to fantastiske barn som vi gleder oss til å være sammen med. ♥️