Medisinsk abort

Min opplevelse av aborten kan nok for noen være litt for detaljert og for mye. Men da er dere advart... 

Det gikk ikke helt som det skulle i går... på mange måter gikk det bedre enn sist. Men jeg opplevde også noe jeg aldri skulle ønske jeg opplevde.

På fredag fikk jeg en pille som stopper all utvikling av fosteret. I teorien er det vel denne pilla som gjør at det lille hjertet slutter å slå, og kroppen min er etter noen dager klar for å føde det døde fosteret. 

Helgen gikk som "normalt" og i går hadde jeg time for fødsel. André var med meg inn, og vi fikk heldigvis enerom, med eget bad. Sykepleieren var fin og informerte det hun kunne. I 11-tida fikk jeg fire piller, som skulle føres inn i skjeden for å sette igang fødsel. En liten håndfull med forskjellige smertestillende fikk jeg også. Jeg ble oppfordret til å ta alle sammen, noe jeg også gjorde. 

Etter et par timer kom de velkjente fødselssmertene, og jeg kjente at snart skulle det skje. Et metallbekken lå klart på doen, for å sikre at både foster og hele morkaka kom ut. 

Første turen på do, kom det bare masse blod. Sykepleieren byttet bekken, og det tok ca 20minutter til, før jeg kjente mer murring og smerter. Endel mer blod, og fosteret kom denne gangen. Og det var dette jeg skulle ønske jeg slapp. Fosteret hang igjen i navlestrengen, og jeg måtte tilkalle sykepleieren for å få klippet det løs. Jeg kunne ikke la være: jeg måtte se på den lille gutten. Ti små fingre og ti små tær. Jeg vet at han ikke var ferdig utviklet, men likevel var alle kroppsdeler som de skulle. Den minste babyen jeg har sett... helt perfekt, men uten liv. Likevel så virkelig og ekte. 

Sykepleieren fortalte meg at jeg hadde blødd veldig mye, og at hun ville tilkalle en lege med en gang. Sist mistet jeg også mye blod, og jeg besvimte før de la meg i narkose for utskraping. 

Heldigvis besvimte jeg ikke denne gangen. Ut fra min historikk, og en utrolig empatisk og dyktig lege, var de føre var, og trilla meg kjapt til operasjonsstua. Faktisk så raskt at de ikke rakk å få på meg noe navnebånd, eller ta av smykker.  Etter 20 minutter i narkose, våknet jeg på operasjonsbordet. Litt sliten og trøtt fikk jeg tid på oppvåkninga til jeg ble trillet tilbake på sengeposten. 

I femtida kunne jeg reise hjem, hvis jeg følte meg klar tid det. Det gjorde jeg. Men i bilen ble jeg kvalm og svimmel og besvimte nesten. Jeg mista mye blod på kort tid, og hele operasjonen var nok en tøff påkjenning for kropp og psyke. Hjemme på sofaen kom formen seg etter å slappe av og spise litt. 

Før vi dro fra sykehuset måtte vi velge om vi ville at et begravelsesbyrå skulle ta ansvar for kremasjon/begravelse uten oss, eller om vi skulle ordne med dette selv. 

Selv om gutten var høyt ønsket av oss, forholder vi oss ikke til det som et liv vi mistet. Vi har han med oss, som endel av vår historie. Akkurat som gutten vi valgte bort i 2013. Men fokuset vårt går til de to flotte ungene vi har, og til framtiden. Vi kan ikke sørge over de valgene vi har tatt. Det er trist at det ikke blir noen lillebror i april. Men avgjørelsen er tatt. Og for vår familie var dette det riktige å gjøre. 

Den vanskelige dagen forrige uke...

I dette innlegget skal jeg fortelle om den vanskelige dagen i forrige uke. Jeg skjønner godt at mange ikke vil lese om det, men jeg vet også at noen lurer på hvordan en abort gjennomføres og oppleves. Her er min opplevelse av noe jeg håper jeg slipper å måtte igjennom igjen:

Mannen som ringte fra Riksen hadde en behagelig stemme, og det var tydelig at hadde formidlet dårlige nyheter før. Han hørtes oppriktig lei seg ut da han fortalte at det lille voksende underet i magen min var alvorlig sykt. Da jeg spurte hvordan jeg skulle gå fram for å ta abort, var han veldig behjelpelig og snakket med rolig omsorgsfull stemme. Han informerte om de to mulighetene; medisinsk abort og kirurgisk abort. Ut fra det han sa, skjønte jeg at medisinsk abort ville være riktig for meg. Dette var det mest smertefulle, da medisiner skulle "sette igang fødselen". Rier ville komme, og jeg ville være bevisst hele tiden. Smertestillende skulle jeg få, men det var ingen hemmelighet at de fødselslignende riene VILLE gjøre vondt. 

Kirurgisk abort er et inngrep som blir gjort under narkose. Dette kan være mer skånsomt, siden man ikke må "føde" ut det unge fosteret, men våkner etter at det er borte. 

Likevel valgte jeg medisinsk abort, uten et inngrep er det mindre risiko for infeksjon og komplikasjoner. Mindre påkjenning for kroppen. Det var også viktig for meg å ikke skulle i narkose. 

Dagen etter telefonen fra RH, fikk jeg time på sykehuset i Tønsberg. Der målte de størrelsen på det 12 uker gamle fosteret i magen min. Heldigvis var det lite nok til at jeg ikke måtte søke for å få gjennomført aborten. Deretter fikk jeg informasjon om hva som ville skje de neste dagene.  Samme dag skulle jeg ta en pille (mifepriston) som skulle stoppe utviklingen i svangerskapet. Når denne pillen var tatt, var det ingen mulighet for å angre seg.  Dette var psykisk sett noe av det verste med aborten. I dét jeg svelget pilla, tenkte jeg: Nå tar jeg livet av den lille i magen... Det var helt forferdelig. Jeg visste at det ikke var noe annet å gjøre, men helt grusomt å avslutte et "påbegynt" lite liv med en enkelt pille på et kontor ... Vi hadde jo ønsket oss det så veldig... :( 

Så fikk jeg beskjed om å komme tilbake to dager senere for å utføre selve aborten. Jeg kunne leve "så normalt som mulig". Ironisk... Med et dødt foster i magen er det ingenting som virker normalt. Ingenting annet enn å gråte. Jeg gjorde ikke annet i dagene fra jeg fikk telefonen til jeg ble lagt inn 20.juni. Det er ihvertfall det jeg føler. Jeg var riktignok på 7.trinns avlslutninga til elevene mine, men tankene var nok et litt annet sted. 

Sara var hos mormor og morfar da jeg ble lagt inn på sykehuset. André var selvfølgelig med meg hele tida. Det trengte jeg. Da jeg ble vist inn på rommet, ble vi sjokkert. Der stod det fire senger. Alle med vannglass, engangstruser og bind på nattbordet... "Skal vi være 4 jenter her?!" Det skulle vi... Og det var tydelig at jeg var den eldste. Og med fare for å virke dømmende, kunne det se ut som de andre var der for å få "rettet opp en feil" de gjorde i russetida... 

Jeg fikk hånda full av smertestillende, med en beskjed om at jeg kunne få mer, det var bare å spørre. 4 andre piller (misoprostol) skulle jeg sette inn selv. Disse setter igang sammentrekninger av livmoren som en fødsel, hvor fosteret og morkaken skal presses ut. Jeg la meg i senga, og smertene kom etter noen timer. Med ca 8mnder siden fødselen med Sara, kjente jeg godt igjen smertene. Flere ganger holdt jeg på å svime av, og måtte følges tilbake i seng. Jeg fikk heldigvis enerom etterhvert. Det ble anbefalt at jeg gikk litt når jeg klarte det, for det satt igang aborten... For at sykepleieren skulle ha kontroll på at alt var ute, måtte jeg gå på do over et metallbekken... Og jeg glemmer aldri lyden av fosteret som klunket i metallet... Det var ingen tvil om hva som akkurat hadde skjedd, og jeg skulle ikke se.  Sykepleieren kom tilbake med et nytt bekken, og bekreftet det vi visste: fosteret var ute. Men navlestrengen hadde røket og morkaka manglet de fortsatt.

Etter en kjapp tur inne hos legen, fikk jeg beskjed om at jeg blødde for mye og at jeg måtte ta utskrapning. Jeg holdt igjen på å gå i bakken og ble trillet raskt ned til operasjonssalen. Siden jeg hadde spist noen timer tidligere, var jeg ikke fastende, og de turte ikke legge meg i narkose. Dette er noe de normalt vil gjøre, men ikke kunne nå. Jeg fikk derfor lokalbedøvelse, og inngrepet var over på 7 minutter. Jeg var våken hele tiden, men fikk intravenøst som gav en rus og likhyldighetsfølelse som gikk over rett etter inngrepet. Smertene var over, og det samme med de store blødningene. Da jeg ble trillet ut til oppvåkninga, var jeg sliten. Våken, men sliten. André satt ved siden meg, og var god støtte. Jeg kunne heldigvis reise hjem raskt. Resten av dagen var jeg trøtt og sliten, og la meg tidlig. Dagen etter var formen som normal igjen.

Siden fosteret var mer enn 12 uker gammelt, måtte jeg ta stilling til en annen uvirkelig ting. Skulle vi ordne med begravelse til den lille selv? Eller skulle sykehuset gravlegge fosteret på en felles minnelund? For oss var det helt utenkelig å ha begravelse for et liv vi ikke hadde blitt kjent med enda. Derfor var det ikke vanskelig å la SIV ordne med felles minnelund i Tønsberg.  

Nå, over en uke etter innleggelsen, er ikke dagene tunge lenger. Jeg vet at vi gjorde det riktige, og nå tenker vi framover. Vi kommer til å prøve å bli gravide igjen selv, samtidig som vi søker om PGD. Assistert befruktning, hvor de setter inn kun friske befruktede egg. Dette er det lang søknadstid på, så regner med at vi klarer det selv før vi reiser til utlandet for å få PGD. Jeg har heldigvis ikke slitt med å bli gravid før, selv om utfallet TO ganger har vært sykt foster. Rart å tenke på, når vi vet at det bare er 25% sjanse for det...

De tynne gardinene som skilte de fire sengene fra hverandre på sykehuset...

For å få et inntrykk av et 12 uker gammelt foster... (Bildet er fra babybest.no)