Da Sara ble født, kom morsfølelsen parallelt med at vi ble kjent med henne. Da hun var noen måneder gammel trodde jeg at det ikke gikk an å bli mer glad i henne. Jeg ville gjort hva som helst for henne.
Nå som Kasper har kommet, har jeg blitt enda mer glad i Sara. Det trodde jeg ikke var mulig... Morsfølelsen for minsten har ikke kommet helt enda, men jeg vet jeg vil bli like glad i han som i storesøsteren. Han gir liksom ikke noe respons, og vi har ikke rukket å bli så godt kjent med han enda. Jeg vet at han er min, ser at han er vakker, og er stolt over å ha klart å lage noe så fantastisk. Men det stikker ikke så mye dypere enn det. Enda. Sara er "vårt alt"foreløpig, og vi passer på å fortelle henne hvor mye hun betyr for oss.
I går begynte jeg å gråte helt uten grunn, bare fordi jeg er så glad i henne. Heldigvis klarer pappan å få fram smilet kjapt igjen, og Sara hjelper også godt til!
I dag inviterte vi de som ville ned på bua for krabbefiske og vafler, og vi ble vel 23 stk, smått og stort regnet. Hyggelig og folksomt! Her sitter Sara med flinke kusine Lotte: 
