Stien te verdens ende

Stien til verdens ende (Margaret Skjelbred)

Vi syns vi kunne se til verdens ende
og visste åssen åra ville bli,
da livet plut’slig svinga av fra veien
og tok en kronglete og ulendt sti.
Der stengte fjellet steilt på alle kanter,
da sa du stille «vi kan klatre, vi».
Vi følte kronglesti’n langs bratte stupet
og ingen av oss turde se i djupet.

Nå har vi fulgt den bratte, trange stien
med stup på si’ene i mange år.
Det kan nok hende vi misunner andre
den strake landeveien der de går.
Det ser så lett ut, men en veit jo aldri,
og kronglestien har blitt veldig vår.
Det var den sti’n vi fikk, det hjelper ikke
å følge andres glatte vei med blikket.

Og vi har lært å ikke sture
over den rette veiens rike blomsterflor.
For det gror blomster også langs med sti’n vår,
og gleden over dem er like stor.
Ja, kanskje større, for de er så sjeldne,
en må se nøye for å se de gror.
De ligger ofte skjult blant visne bla’er
men dufter ekstra sterkt på fine da’er.

La gå at det kan komme vonde ti’er
da sti’n vår kjennes vanskelig og bratt.
Men den har lært oss at det vokser blomster
på både slåpetorn og nypekratt.
Og ingen ting i verden er så vakkert
som nyperoser i ei sankthansnatt.
Og når vi sitter sammen kan vi kjenne
at også vår sti når til verdens ende.

For et års tid siden var jeg så heldig å høre Margaret lese diktet sitt høyt selv. Jeg har publisert det på bloggen før, og jeg har fortalt henne hvor mye jeg setter pris på det. 

Det føles som det er skrevet for oss, om oss.