Tre døgn i respirator...

Da jeg la meg i går, var jeg helt tappet for energi. Rart hvordan kroppen blir helt tom av å gjøre ingenting annet enn å håpe og vente. 

Det er tøft og krevende å sitte ved senga hennes hele tida. Jeg er maktesløs og får ikke gjort noen ting for å bedre situasjonen hennes. Hun våkner ikke selv om jeg stryker henne på kinnet og sier navnet hennes. Det tillater ikke de kraftige medisinene. Hun kjenner ikke at jeg legger panna mi mot hennes, at tårene mine treffer kinnet hennes, eller at jeg holder henne i hånda. Den helt slappe, myke, perfekte lille hånda. Den er helt livløs, men varm og god. 

De første tårene kom i går ettermiddag. I situasjonen forholder jeg meg rolig, og reaksjonen kommer ofte en ukes tid senere. Når alt har roet seg, når Sara er tilbake hos oss og hverdagen har normalisert seg. Men denne gangen tar det lenger tid for Sara å komme seg. Hun har aldri ligget lenger enn 14timer i respirator. Nå har hun ligget i tre døgn. 

Jeg går litt til og fra rommet hun ligger på. Hun er under konstant tilsyn, så jeg vet hun er ivaretatt. Håret hennes er vasket og flettet, og det finnes ikke spor igjen etter EEG-voksen. Blodet i panna er borte, og hun blir jevnlig snudd og stelt. I går var det umulig å holde tårene tilbake da jeg var hos henne. Jeg hadde bare lyst til å ta henne opp av senga og holde henne inntil meg. Men det kan jeg jo ikke.... 

I går tok søsteren min meg ned på Tjuvholmen for å bade. Det var deilig. Fint å komme vekk fra slanger, medisiner, respiratorlyden og alle maskinene som skal sjekke blodtrykk, respirasjon, temperatur, metning og puls. Kontrastene til glade småbarn, flørtende ungdom, badeplask og smeltende is er stor.

I dag kommer mormor og lillebror inn. Det blir fint. André kommer når han er tilbake fra utlandet.